Perioden 1795 til 1807 er blitt kalt «De Gylne År» i norsk trelastindustri og skipsfart. Dette var under Napoleons-krigene. England, – Napoleons hovedmotstander, hadde et stort behov for trelast til å forsterke krigsflåten. Danmark/ Norge hadde i disse årene en nøytral stilling og det ga grunnlag for økt eksport til England.

Stormannen Peder Anker (1749 – 1824) overtok Bogstad Gods i 1773. Med det ble han eier av store deler av Krokskogen og han overtok etter hvert hele Nordmarka. Han ble stor sagbrukseier, kjøpte flere jernverk, drev gruveindustri og skipsfart. Oppgangssager hadde han langs nedre del av Lysaker-elva. Sagtømmer til disse var gjennom årene tatt ut av skogen, som naturlig soknet til Sørkedalsvassdraget. Men da mulighetene til økt trelasteksport kom på midten av 1790-tallet, fikk Peder Anker problemer med å skaffe fram de tømmerkvaliteter og mengder som han ønsket. Lang tids avvirkning av sagtømmer, samt milebrenning hadde satt sitt preg på skogen. Han bestemte seg da i 1801-1802 å skaffe seg tømmer fra Land og Valdres. Kjøp av mange og store skogeiendommer fulgte. Og forut for dette, hadde han planen klar for hvordan han skulle få tømmeret derfra og ned til sagene ved Lysaker-elva.

Tømmeret skulle fløtes nedover vassdragene til Tyrifjorden – Steinsfjorden og inn til Åsa. Så skulle et system av vanndrevne transportører (såkalte Kjerrater), kjøre tømmeret opp til Stubdal/Damtjern, for videre frakt inn i Sørkedalsvassdraget ved Storflåtan. Derfra kunne tømmeret fløtes ned til Lysakersagene. Oppmåling av kjerratanlegget i Stubdalsbakkene ble foretatt juli- august 1803. Så fulgte byggetiden, som i perioder beskjeftiget 2-300 anleggsfolk. De 10 første kjerratene sto ferdig til prøvedrift i oktober 1806. De dekket strekningen Åsa – Damtjern.

Våren 1805 ble det startet opp bygging av et kanal- og sluseanlegg mellom Damtjern og Vassendvika i Storflåtan. Hensikten var å frakte tømmeret den siste etappen over vannskillet ved hjelp av kanaler og sluser. Prosjektet ble imidlertid oppgitt. Hestekjøring på vinterføre ble en midlertidig løsning

I 1814 står kjerrat nr.11 og nr.12 ferdig. Nr. 11 tar tømmeret opp i Damtjernsmagasinet og nr. 12 tar tømmeret videre fra Damtjern og over til Storflåtan. I 1824 blir Kjerrat nr. 12 nedlagt og  en skinnebane for hest og vogn tar over siste etappe.

De gjenværende 11 kjerrater og hestebanen var i bruk til 1850. En alvorlig økonomisk krise på Bogstad gjorde at skogseiendommene i Land og Valdres ble solgt sommeren 1848. Det siste av resttømmer i vassdragene gikk opp med kjerraten våren 1850 og anlegget blir nedlagt.