Close

Kølabonner

KØLABONNER PÅ KROKSKOGEN

Kølamiler

Bærums Verk drev med jernproduksjon fra 1610-1872. Verket var helt avhengig av trekøl som brensel til denne produksjonen. Store deler av marka ble hugget ned og omdannet til køl i såkalte kølamiler. Køla ble kjørt med hest til Bærums Verk.

Rester etter brenninga har dannet kølbonner, som i dag kan ses flere steder i marka, spesielt mange i Bærumsmarka, på Krokskogen og i Vestmarka. Milebonna gjenkjennes som sirkelformede flater på tørre områder i terrenget, med nær tilgang til bekk, myr eller sump. Ofte ses milekanten som en svak forhøyning i terrenget, og stikkes en pinne i jorden, vil man enkelt få bekreftet at man befinner seg på en gammel milebonn om det er sot i underlaget. Størrelsen på milene var 10, 13 eller 17 meter i diameter.

Kølabonna ligger med avstand 200–500 meter langs en felles transportvei til Verket. Det var vinterveier som ofte gikk over myrer og islagte vann. Flere av dagens stier er gamle kølaveier.

Bygging og drift av mila

I starten ansatte Bærums Verk egne kølabrennere. I 1687 kom en lov som påbød bøndene, som bodde innenfor Verkets sirkumferense, å produsere alt trekøl mot betaling.

Bøndenes trekølproduksjon ble tilpasset jordbruksdriften. Veden som de skulle brenne køl av, ble hogget mellom våronna og slåtten. Den ble kappet i ca. 2,5 meters lengde, og satt til tørk i vea’reis. I løpet av sommeren gjorde de i stand kølabonn. Senhøsten ble veden kjørt med hest fram til bonn, og milereisinga kunne begynne. Stokker ble satt på høykant omkring en grov stokk som de kalte for kongen. Flere stokker ble satt opp inntil denne, med rotenden ned, slik at mila fikk en pyramideform med flat topp. Denne ble dekket med granbar, og deretter et tykt jordlag.

Kølabrenninga foregikk på etterjulsvinteren. Mila ble tent ved at de gjorde opp et bål oppe på mila, og så måkte de glørne ned i mila gjennom et «tennhøl», en kanal som gikk langsetter kongen.

De første døgnene etter at mila var tent, måtte kølabrenneren eller hjelperen hans ut og se etter mila hver halvtime døgnet rundt. Gass som kom ut av veden, kunne eksplodere så kraftig at noe av jordlaget ble kasta av mila. Da måtte de opp på mila og dekke med ny granbar og pakke på jord. Ofte oppsto hulrom i mila. Disse hulrommene måtte de finne.

Til det brukte de et langt, tynt jernspett som de stakk inn i mila. Så måtte dekket åpnes, ny ved ble fylt i, og bar og jord lagt over på nytt. Det var en skitten og farlig jobb å være kølabrenner.

Det fortelles om en kølabrenner som ramlet gjennom toppen av mila under tetting. Den voldsomme temperaturen inne i mila gjorde det umulig å redde ham.

Etter 2–3 uker var mila ferdig brent. Da ble alle hull i jorddekket stengt. Allerede dagen etter kunne de starte med og rive mila. Når varm køl var rakt ned, ble den avkjølt med vann eller snø.

Køla ble fraktet med hest i store kurver, flettet av tynnskårne hasselkjepper, og satt på langsleder. Kjøringen måtte gjøres mens det var sledeføre. I den travleste tiden kom det ett lass hvert 2.–3. minutt til Bærums Verk. En mile på vanlig størrelse kunne produsere inntil 40 m3 køl på en brenning.

Milekoia

Kølabrennerne måtte ha et sted å sove og hvile mens brenninga pågikk. Det ble derfor ofte bygd koier ved siden av milene, kalt milekoie. Disse så ut som omvendte kremmerhus med vegger av trestaur dekket med never, torv og sot (som er isolerende). Koiene var ca. 3,5–4 meter i diameter. Ildstedet ble bygd av stein og lagt i veggen. 60 % av kølabonna har fortsatt synlig tuft etter koia. En preparert milebonn med en tilliggende koie ble brukt om og om igjen.

Jernverk

Over en periode på 250 år var det to jernverk i drift i Asker og Bærum. Bærums Verk var eldst og størst, og i drift fra 1610 til 1872, med en filial på Fossum fra 1780. Dikemark Jernverk hadde kortere levetid (1699–1804). Kølabonna er det konkrete minnet om trekullproduksjonen. Innenfor Dikemarks forsyningsområde er bonna systematisk kartlagt. Det er der registrert 465 kølabonner, og det er antatt at 90 % av bonna er funnet*. I Bærums Verks område er det grunn til å tro at det finnes godt over 1000 kølabonner. På Krokskogen er det registrert ca. 500 milebonner fram til sommeren 2015. Kølmilebonner er den kulturminnetypen som er mest tallrik på Krokskogen. Milebonna, slik de fremstår i dag, er ikke fredet, men likevel viktige kulturminner som viser den store industrielle aktiviteten som foregikk inne på skogen den gang, og kan fortelle oss om en forsvunnen industri.

Veifar

Mange av de stiene som i dag går på kryss og tvers gjennom Krokskogen ligger i far som har vært brukt gjennom lang tid. De registrerte kølabonna ligger ofte inntil dagens veier og stier. Dette gir en indikasjon på at traseen har vært brukt i minst 300 år. Mange av stiene kan også være eldre, f. eks.de som ligger i tilknytning til setrene. Gamle Ringeriksvei (Pilegrimsleden), og Kongevegen går innom flere setre og plasser, og har nok hatt stor betydning for transporten mellom Ringerike og Bærum Jernverk.

Til dere som har vist interesse for milkekartet: Undertegnede har ønske om at turgåere som bruker den unike Krokskogen får lyst til å bevege seg litt utenfor de oppmerkede stiene. Plott inn noen milepunkt på din GPS i området du vil gå, og du får da fine avstikkere. Til mindre grupper kan vi guide ved forespørsel. Tlf.: 32 16 02 58 – Ingunn og Terje Jahr.

* Kølabrenninga i Vestmarka og Kjekstadmarka er registrert av Jan Martin Larsen, Asker.